Hjortelusflue er en liten blodsugende parasitt som lever på hjortedyr som elg, hjort og rådyr i norsk fauna. Selv om den først og fremst angriper dyr, hender det at mennesker får besøk av denne plagsomme fluen. Spesielt om høsten, når den er mest aktiv ute i skogen, dukker den gjerne opp.
Noen opplever at stikket kan klø lenge hvis hjortelusfluen lander på huden.
Denne parasitten har blitt mer vanlig i Norge siden den først ble funnet på 1980-tallet. Antallet ser ut til å øke i flere områder.
Den kan også angripe andre dyr som hest eller ku, selv om den som oftest finnes på hjortedyr. Les videre for å lære hvordan man kjenner igjen hjortelusflua og hva du kan gjøre for å beskytte deg mot den i norsk natur.
Du finner mer detaljert informasjon om utbredelse, adferd, og forebygging på Helsenorge og hos Veterinærinstituttet.
Alt om hjortelusflue
Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er et blodsugende insekt som særlig angriper hjortedyr som elg, rådyr og hjort i norske skoger og kulturlandskap. Dette skadedyret kan også krype inn i klær og hår hos mennesker om høsten og gi kløende stikk.
Livssyklus og biologi
Hjortelusflua tilhører familien lusfluer. Den lever det meste av livet som parasitt på hjortedyr, hvor den suger blod for å overleve.
De voksne fluene utvikler larver inne i kroppen. Hver hunn føder én ferdigutviklet larve av gangen.
Den nyfødte larven forpupper seg raskt på bakken der verten ferdes. Puppene overvintrer under løv og i jord, og klekker neste høst.
Etter å ha fått vinger, flyr de voksne fluene ut på jakt etter et nytt vertsdyr. De mister vingene kort tid etter landing på et egnet dyr og starter å suge blod.
Forekomst i norsk natur
Hjortelusflue finnes i store deler av Østlandet og Sørlandet. Arten har bredt seg raskt gjennom norsk natur siden første funn i Halden i 1983.
Skoger og tett kratt med en stor bestand av hjortedyr gir gunstige betingelser. Typiske steder er områder rundt Glomma, Eidsfoss, samt de store villmarksområdene.
Flua er særlig vanlig i områder hvor elg og hjort finnes i store antall. Den er mindre vanlig lengst nord og høyt til fjells, da kulde begrenser både insekter og vertsdyr.
Tidvis kan de finnes i nærheten av bekker, dammer og tjern hvor hjortedyr drikker. Det er ikke uvanlig å støte på dem i kulturlandskap der hjortedyr ferdes.
Utvikling, vertsdyr og spredning
Hjortelusflua har et nært forhold til verten sin. De viktigste vertene i Norge er elg, hjort og rådyr.
Sjelden ses de på dåhjort. Andre pattedyr som rev, hare eller ulv kan, men blir sjelden brukt.
Fugler og fisk angripes ikke. Spredningen skjer når de flygende voksne fluene leter etter et nytt vertsdyr.
Når bestanden av hjortedyr øker, følger også flere hjortelusfluer. Dyrene bærer fluene med seg over store avstander, og unge dyr sprer dem raskt til nye områder.
Mennesker og kjæledyr kan også få fluer i håret, men er feil vert.
Påvirkning på mennesker og dyr
Hjortelusflua er plagsom for både dyr og mennesker. På hjortedyr kan massivt angrep føre til betennelser og nedsatt dyrevelferd, spesielt hos unge eller svakere dyr.
På mennesker lander fluene gjerne i håret, skjegg eller under klær, ofte på tur i skog eller villmark. Vanligvis stikker ikke flua mennesker, men skulle det skje, vil stikket kunne klø lenge og noen får kraftige hudreaksjoner.
Sår etter stikk gir sjelden alvorlig sykdom, men kan være ubehagelig. Flua overfører ikke kjente sykdommer til mennesker, men forårsaker kløe og irritasjon.
Beskjempelse og forebygging
Det finnes ingen enkel utryddelsesmetode fordi hjortelusflua lever tett knyttet til sine vertsdyr. Reduksjon av hjorteviltbestanden kan dempe problemet lokalt, men det er lite praktisk i norsk natur.
Insektmidler i form av myggmidler kan redusere risikoen for at fluene lander på klær og hud. Bruk av tettsittende klær med heldekkende hodeplagg er den beste beskyttelsen for mennesker på tur i skogen.
For hjortevilt finnes ingen god behandling. Å holde seg unna tett kratt og hjortestier om høsten reduserer risikoen for å bli angrepet.
Noen velger å ta med klesrulle for å fjerne fluer etter tur. Det er kanskje ikke så dumt, egentlig.
Hjortelusflue og friluftsliv
Mange opplever hjortelusflua som et hinder for friluftsliv, særlig på høsten. På populære turstier, rundt bål, dammer eller bekker, kan flua krype inn under klær etter at den har landet.
Mange friluftsfolk kjenner til følelsen av å måtte sjekke håret under båltur eller bålkaffe i norsk natur. Plagen er størst i områder med mye elg og hjort, typisk i skoger på Østlandet, Sørlandet og i kulturlandskap nær vassdrag som Glomma.
Enkelte velger å holde seg unna kratt og tett skog eller vente til kuldegrader før de tar turen ut. For noen forstyrrer hjortelusflua turgleden, men for de fleste går det greit med litt forsiktighet.
Hjortelusflue i økosystemet
Hjortelusflua er en naturlig del av økosystemet i norske skoger og kulturlandskap. Den er en viktig parasitt for hjortedyrene, men har liten eller ingen betydning for andre arter som fugler eller fisk.
Når hjortedyrene bærer mange fluer, kan det føre til stress og kløe. Dette kan påvirke atferden, særlig hos kalver og unge dyr.
Samtidig har ikke flua noen kjente naturlige fiender i Norge. Parasitter som denne har liten effekt på større økologiske sammenhenger, men settes likevel pris på av forskere for å forstå samspill i naturen.
Årstider og sverming
Svermingen av hjortelusflua skjer hovedsakelig fra sensommeren og utover høsten, med flest fluer i lufta fra august til oktober. Da klekker puppene og de voksne insektene starter jakten på nytt vertsdyr.
Høsten er derfor mest plagsom for jegere, turgåere og andre som ferdes i skog og villmark. Flua er lite aktiv om vinteren fordi kun puppene overvintrer på bakken.
Om våren og tidlig sommer er det svært få voksne insekter i luften. Høy aktivitet ses spesielt i varme perioder når hjortedyrene er mye ute i åpent kulturlandskap eller ved vannspeil, bekker og dammer.
Svermingen avtar kraftig når den første kulden kommer. Det er kanskje like greit, spør du meg.
Les mer om hjortelusflua på Folkehelseinstituttets side om hjortelusflue og fakta om forebygging hos Helsenorge.