Spyfluer er små, men overraskende smarte insekter som finnes overalt, både ute og inne. Mange kjenner til de vanlige artene som blåspyflue og grønnspyflue. Få er egentlig klar over hvor målrettet disse insektene faktisk er i jakten på mat og ly.
De er lynraske til å finne matrester, og det føles nesten umulig å lure dem – med mindre du kjenner til noen små triks.
Eksperter har lagt merke til at spyfluer ofte oppfører seg litt annerledes når de møter nye omgivelser. Noen arter bruker faktisk hele døgnet aktivt for å unngå fare, mens andre samler seg i store grupper hvis de kjenner en lukt av råtnende organisk materiale.
DN har også rapportert om problemer i flere norske byer, spesielt når det blir varmt og vått. Spyfluene finner frem til steder du ikke visste fantes – de minste sprekkene holder for at de skal komme seg inn, og de følger alltid lukten.
Det krever ofte mer enn vanlige metoder for å virkelig bekjempe spyfluer. En erfaren skadedyrtekniker prøver gjerne flere taktiske valg som avviker fra det vanlige, som å sjekke fuktige kjellere eller tenke ekstra nøye rundt ventilasjon.
Hun vet at det ikke bare handler om å fjerne synlige fluer, men også å forstå insektets naturlige adferd og skjulte vaner.
Alt du trenger å vite om spyfluer
Spyfluer er små, men utrolig tilpasningsdyktige insekter som finnes nesten overalt – fra byleiligheter til de fjerneste gårdene. Mange kjenner til den glinsende kroppen, de store øynene og den overraskende utholdenheten som gjør dem vanskelige å bli kvitt.
Kjennetegn og biologi
Spyfluer (familien Calliphoridae) kjennetegnes først og fremst ved den metalliske, blågrønne fargen på kroppen. Øynene deres er enorme sammenlignet med kroppen, og gir dem skarpt syn, spesielt i jakten på mat.
Disse fluene har korte liv, men de er effektive. De legger egg i råtnende kjøtt eller matavfall.
Allerede her, midt i middagsrester på kjøkkenbenken eller ute i naturen, starter en typisk biografi for en spyflue. Noe fascinerende med spyfluer er hvor raskt de finner frem til et nytt kadaver – ofte før større rovdyr dukker opp.
Hos oss som jobber med skadedyr, er det påfallende hvor fort spyfluer oppdager selv små mengder kjøtt, som lever eller fisk, i søpla. De lukter seg frem på lang avstand.
Jeg har lært at det ikke er vits å vente med å tømme søppel etter middag; spyfluene kan allerede være på plass neste dag.
Vanlige arter i Norge
I Norge finner man flere arter av spyfluer. De mest kjente inkluderer Lucilia sericata – ofte kalt grønnglinsende spyflue – og Calliphora vomitoria – blå spyflue, som ofte ses rundt gårder og i bymiljø.
Disse artene dominerer på både Sørlandet og oppover mot Trondheim. Noen ganger ser jeg variasjon mellom landsdelene, spesielt i tettere befolkede og varmere strøk hvor spyfluer trives ekstra godt.
Universitetet i Oslo har undersøkt utbredelsen og påpekt at antallet arter øker med nærhet til mennesker, mat og avfall. Tabellen under viser noen eksempler:
| Art | Utseende | Vanlig sted |
|---|---|---|
| Grønnglinsende | Metallisk grønn | Sørlandet, byer |
| Blå spyflue | Blåmetallisk | Trondheim, gårder |
Det er alltid litt artig å oppdage hvilken art man har med å gjøre. Små forskjeller i farge og størrelse kan faktisk bety stor forskjell i deres levevis og hva som skal til for å kontrollere dem.
Livssyklus og habitat
Spyfluer har en livssyklus som går ekstremt raskt under riktige forhold. De begynner som egg på dødt organisk materiale, som råtnende kjøtt eller søppel.
Larvene utvikler seg raskt, ofte bare i løpet av noen dager, før de forpupper seg. Hele denne prosessen kan gå på under ti dager hvis det er varmt og fuktig.
Habitatene deres finner man der tilgjengelige matkilder finnes: kjøkken, søppelbøtter, dyrekadaver, komposthauger og andre steder mennesker eller dyr ferdes. En observasjon jeg ofte gjør i felt, er hvor stor betydning nøyaktig miljø har for overlevelse.
Små endringer, slik som en tett lokk på en søppelbøtte, kan gjøre det nesten umulig for spyfluene å etablere seg. Dette gjør kampen mot dem både frustrerende og tilfredsstillende, alt etter hvor raskt du tar grep.
Spyfluer i samfunnet og populærkulturen
Spyfluer dukker opp på overraskende mange arenaer – både i forskning, akademia og media. Artene brukes faktisk ofte som små, smarte modeller i studier, og flere historier og morsomheter fra virkeligheten har sneket seg inn i den norske offentligheten.
Forskning og universitetssamarbeid
Ved Universitetet i Oslo har spyfluer vært i fokus for flere samarbeidsprosjekter mellom forskningsgrupper. Disse fluene har hjulpet forskere med å forstå alt fra biologisk nedbrytning til hvordan skadedyr påvirker mattrygghet.
Det er spesielt spennende å følge hvordan fluene ofte finner kreative veier inn der de egentlig ikke skal være. Noen ganger må man som skadedyrekspert ta i bruk helt utradisjonelle midler for å stoppe dem, gjerne i samarbeid med forskere.
Noen universiteter drar faktisk nytte av spyfluene i undervisning, fordi de gir en veldig konkret forståelse av både biologi og kjemi. Fagmiljøer opplever at samarbeid gir bedre løsninger – både for forskning og praktisk bekjempelse.
Kuriosa, historier og humor
Spyfluen har på et vis fått kultstatus i norsk medieverden. Den brukes ofte som et slags symbol på kritisk journalistikk.
Noen husker kanskje da TV2 parodierte jakten på maktkamper. De brukte faktisk spyfluer som en litt absurd, men morsom metafor.
Kåre Valebrokk og Einar Førde har begge dukket opp i anekdoter om offentlighet, makt og vin. En tilfeldig spyflue i glasset har visstnok brakt inn et snev av humor i ellers ganske alvorlige møter.
Frank Rossavik skrev forresten en spalte en gang, der han trakk linjer mellom sjefredaktører, DN-redaktør og små hendelser fra hverdagen. Spyfluene fikk plutselig rollen som små «insidere».
Det var mye latter, men kanskje også litt sannhet i hvordan uventede detaljer kan avsløre både stort og smått – akkurat slik en skadedyrjeger kanskje ville sagt.